Debuterer som spaltist!

Det ypperlige kulturmagasinet ABSOLUTT KRS. har gitt meg en egen spalte! Vi har kalt den Menneskelig sett og jeg har fått frie tøyler til å meddele personlige betraktninger omkring menneskelivets mange absurditer. Se bevis under (stas!) Det kommer til å handle både mer og mindre alvorlige ting fremover, vi får se.

bilde 3

Dere som ikke skal innom sørlandet i sommer kan lese mitt første bidrag til bladet her:

 

Blind begeistring?              

Jeg har gått en stund og kjent på hvor glad jeg er i å skrive. Det kan handle om så mangt, jeg vil bare skrive, og det har vært sånn lenge. Interessen har tiltatt så kraftig over de siste årene at jeg nå ikke kan klare meg uten, og det lar seg ikke lenger begrense til sangtekster.

Gradvis har jeg begynt å nevne for andre hva jeg bedriver. Kjente og ukjente har fått høre om denne skrivingen , denne produksjonen, av tekster til musikk , det er liksom offisielt, men også annen lyrikk , småfilosofiske refleksjoner, en del skriftlig sjelegransking, små snutter her og der av ditt og datt, mengder av mer eller mindre utførlige beskrivelser av en følelse eller opplevelse. Alt sammen uferdige bruddstykker av noe som på et tidspunkt helst skal gå opp i en høyere enhet og også gi mening for andre. Ja, for det er nemlig ingen som har lest noe av det jeg har skrevet ennå.

Men nå har jeg altså fått en mulighet. En side til disposisjon, trykksverte, tillit. Så hva vil jeg skrive om? Hvilket av de utallige halvferdige skribleriene skal jeg ta utgangspunkt i? Finnes det en fellesnevner, noe som opptar meg mer enn noe annet og samtidig angår flere enn meg selv?

Etter runder med nedkoking har jeg landet på et ganske omfattende tema: Det menneskelige. Undring over det menneskelige går igjen i alt jeg skriver om, og det er vel fordi jeg er et, altså menneske.Med et såpass bredt emne å ta for meg, finner jeg det mest naturlig å starte med det jeg anser for å ligge til grunn for all denne skrivingen, nemlig følelsene.

Det å være et menneske som skal fungere i verden sammen med andre på en god måte, er intet mindre enn en særdeles utfordrende oppgave, til tider nesten umulig. Likevel er det svært få av oss som takker nei. Vi husker alle, i hvert fall av og til, at livet er en gave vi er heldige å ha fått, fra en ikke navngitt giver, og at denne gaven ser ut til å ha en utløpsdato.

Jeg tenker ofte på dette, og tankene vekker følelser.

Jeg kjenner en som pleide å bruke ordet overfølsom til stadighet, og det provoserte meg alltid. Det indikerer at det går an å føle for mye og at dette er en uting, en feil. Overfølsom. Ordet er liksom negativt ladet, men kan følsomhet i menneskelig sammenheng virkelig ha negativt fortegn? For meg ser problemet ut til å være det motsatte: At vi føler for lite og tåler for mye på både egne og andres vegne.

Kan man egentlig føle for mye? Er det bedre å være ufølsom? Hvor mye er det riktig å føle?

Basert på egne erfaringer medgir jeg at det kan være slitsomt , rene berg – og – dal – bane – tilværelsen til tider, det å hele tiden kjenne så mye, på godt og vondt. Men det må da være bedre enn å ikke kjenne, alltid? Hva er ellers poenget med alt dette, har jeg lyst til å spørre, om vi ikke skal få velte oss i følelser? Hvorfor vil vi oppleve film, bøker og kunst, om ikke for å få følelsene satt i sving slik at vi kan komme i kontakt med noe i oss selv som vi kan merke, og slik få bekreftet at vi ennå er i live?

Mennesker har helt åpenbart en hel del … la oss kalle det svakheter. Jeg er for eksempel sikkert ikke alene om å ha hørt en forelder snakke kjærlighetsfullt rosende til barnet sitt og tatt meg selv i å himle med øynene og lure på om personen ser det samme snørrete og larmende lille irritasjonsmomentet som jeg gjør? Eller om å ha observert en forelsket venn eller venninne se med nesegrus beundring på en helt alminnelig, for ikke å si direkte kjedelig, mann eller kvinne, som om denne var en himmelsk gave av utsøkt perfeksjon?

Jeg har alltid tolket det som en litt latterlig mangel på realitetskontakt, det at alle ser sine egne barn i et varmt lys som formilder enhver omstendighet og får alt de foretar seg til å fremstå viktig og stort, spesielt når de gjør det for første gang. På samme måte har jeg ledd litt av at en forelskelse kan gjøre et annet menneske feilfri i våre øyne og blende oss fullstendig.

Nå spør jeg: Kan det ha seg slik at dette verken er svakt eller latterlig, men at det tvert imot er nettopp denne måten å se andre på som er ”riktig”? Jeg har begynt å lure på om vi ikke i disse relasjonene får et sjeldent innblikk i en del av menneskelighetens innerste kjerne, og at det er i slike sitasjoner vi faktisk evner å se verden som den virkelig er. Hvorfor skulle vi ikke føle beundring? Det ER da imponerende at vi på et tidspunkt lærer å spise selv og at kroppen fungerer sånn at vi lærer å gå når vi er klare til det? At det finnes noe vi kaller humor som alle reagerer på ved å le, at dans er vår naturlige reaksjon på musikk, at blikk kan møtes og kjemi oppstå, at det virker alt sammen, gang på gang på gang? Det er ubegripelig imponerende! Det virkelig latterlige kan vel like gjerne være at vi ikke alltid verdsetter disse tingene? Vi blir født inn i verden med en grenseløs fascinasjon for absolutt alt omkring oss, og så bruker vi livet på å avlærer den, godt hjulpet av dem som var her i forveien. Vi vokser, vi herdes, og følelsene fyller mindre.

Enkelte bevarer heldigvis mye av fascinasjonen for verden og menneskene livet ut, og de aller fleste litt. Jeg vil bruke denne første av forhåpentlig flere spalter til å påpeke hvor interessant det er, at det fra naturens side finnes noe i oss, i det menneskelige, som aldri unnlater å vise oss helt tydelig at vi alle har denne iboende evnen til å boble over av følelser, å elske uten forbehold, og til å se det ufattelig mirakuløse i de såkalt alminnelige ting.

Marte

 

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s